Laksevågs Bueskytteres Historie

Laksevågs Bueskyttere ble stiftet 8. mai 1894. Initiativtakere var Petter Bøthun og Olaf Nygaard, og stiftelsen fant sted i Dr. Høygaards hage som lå mellom gamle brannstasjonen og Laxevaag Maskin & Jernskipsbyggeri.

Andre som var med på stiftelsen var Rasmus Nygaard, Nicolay Thorsen, Gustav Ellingsen og Alfred Andersen.

Laksevågs Bueskytteres uniform var hvite skjorter, svarte bukser med skjerf og skotteluer (for offiserene), selv om ikke alle hadde råd til slike luer. Da var det "losluen" som ble brukt, for anledningen forsynt med bånd med Bueskytternes farger. Offiserene brukte i tillegg hvite hansker. Grunnen til de hvite skjortene var at ikke alle hadde råd til slik luksus som dressjakker representerte. Det ble derfor ofte å skaffe til veie melsekker fra bakeriene, som ble bleket, behandlet og omsydd til uniformskjorter.

Effektene for øvrig var skjold, øks, bue, spyd, hellebarder, kårder og sabler og soldatene bar losluer og båtluer fra 1920- årene.

Vi har ingen sikre opplysninger om den første fanen, men det er grunn til å tro at fanen hadde mørk rød duk, forsynt med løvemotiv. Denne fanen ble for øvrig brukt opp til 1922. Da ble korpset, 21. mai overrakt ny fane. Denne fanen var også av mørk rød silkeduk og fanen fikk nå vikingmotiv.

Korpset marsjerte med diverse nedleggelser og oppstarter frem til krigsutbruddet i 1940. Da måtte sablene etter orde fra myndighetene leveres inn til politiet. Det var daværende sjef, Odd Eide Knudsen, som senere ble sjef i Nordnæs Bataillon, som måtte ta på seg det tunge oppdraget, 17. oktober 1940. Av fremstående sjefer som det var mange av i Laksevågs, skal spesielt nevnes, Konrad Kvam som ble sjef i 1921, etter at korpset hadde lagt nede året før. Konrad Kvam var sjef også i 1922 og på denne tiden var Laksevågs Bueskyttere et stort og flott korps og med god orden og disiplin. En annen som også må nevnes her er Sverre Sjøstrøm som var sjef fra og med sesongen 1926 og ut sesongen 1929. Dette var da også for øvrig den lengste tiden noen har hatt sjefsverv i Laksevågs Bueskyttere, helt opp til 1980 tallet da Odd Hugo Eriksen tangerte rekorden i og med at han hadde sjefsvervet i sesongene 1981, 1982, 1983 og 1984. Ved krigens slutt i mai 1945, ble korpset startet opp igjen, og sjef ble Georg Sjøstrøm. Han var også sjef i sesongen 1946.

Laksevågs Bataljon ble aldri startet opp igjen etter krigen. Dette hadde selvfølgelig sammenheng med at området der korpset holdt til, ble bombet vekk og dessuten at alle effektene så nær som fanen gikk tapt under ett flyangrep. Denne fanen som hadde Vikingmotiv, ble gitt til Laksevågs Bueskyttere i 1948 og Laksevågs Bataljon ble overmalt til Laksevågs
Bueskyttere. Denne fanen er fremdeles i korpsets eie, men dessverre i en slik forfatning at den ikke lenger kan brukes.
Laksevågs Bueskyttere marsjerte videre og korpset fortsatte med å være stort helt opp til 1950.

Da gikk det nok noe nedover, men som oftest telte korpset rundt 60 gutter på linje på de store marsjeringsdagene. 9. mai, 1959 feiret Laksevågs Bueskyttere sitt 65. års jubileum. Fanen var da blitt så dårlig at både rådet og noen gamlekarer fant ut at noe måtte gjøres. Penger var det heller lite av, men etter en fantastisk innsats, ikke minst fra offiserene og de større guttene ble ny fane overrakt, 15. mai, 1960. 

Laksevågs Bueskyttere holdt det gående med vekslende suksess, men etter sesongen 1970, ble korpset lagt ned, rett og slett av den grunn at altfor mange led av mangel på interresse for korpset. Det skal i midlertid her tas med at Laksevågs Bueskyttere aldri har hatt noen organisert gamlekarforening av betydning, slik som de øvrige av byens korps hadde. og det var derfor lite støtte å få i tunge og vanskelige tider. Likevel, at Laksevågs guttene ikke gir opp så lett kan godt illustreres med denne historien fra 1969:

Denne sesongen skjedde et av de mest dramatiske tilfeller i korpsets historie. I alle fall når det gjelder bålbyggingen. Lørdag 14. juni om ettermiddagen, gikk det ferdigbygde bålet i bakken med et brak, godt hjulpet av politiet. Årsaken var at bålet rett og slett var begyndt å bli farlig. I slutten av uken var det begyndt å helle betenkelig, grunnet svikt i fundamenteringen og Lørdag ettermiddag var situasjonen så kritisk at politiet i samråd med sjefen fant det best å rive bålet. Dette medførte slett ikke at St. Hans arrangementet ble lagt på is dette året.

Vi lar Bergens Tidende fortelle: Selv om bålet på Laksevåg, Lørdag ettermiddag ble revet ned med fynd og klem, så skal det reises et nytt bål. Det lover arrangørene i Laksevågs Bueskyttere. Det skal bli det største på vestlandet, ca. 30 meter høyt. I går begyndte man å reise bålet på nytt, denne gangen et stykke lenger fra kirken. Denne gangen skal det stå, ble det lovet fra bueskytterne. På grunn av tørken og at det er en del brannfarlige hus i nærheten, skal brannvesenet få sine sikringstiltak godt utbygget. Det vil bli lagt ut doble slangeanlegg og flere brannfolk vil bli postert i nærheten. Til fyllmasse i bålet vil det kun bli brukt materiale som ikke så lett kan virvles opp i luften. Det vil overhodet ikke bli tatt noen sjanser, selv om husene ligger et godt stykke fra bålet.

Bergens Tidende
16.06.69

Ja, etter en slik bragd, kan vi trygt snakke om buekorpsånden på Laksevåg. Som det så ofte har vist seg, det skal mye til før en Laksevågsgutt gir opp. Likevel skal det innrømmes: korpset måtte legges ned etter sesongen 1970 og denne tilstanden varte frem til 1979, da korpset på nytt ble tatt opp, etter en fantastisk innsats fra guttene, foreldre og en del gamlekarer. Korpsets sjef ved oppstarten var Jørn Reidar Fjeldstad og han hadde dette vervet til ut sesongen 1980.

8. mai 1984 feiret Laksevågs Bueskyttere sitt 90 års jubileum og denne sesongen ble ett høydepunkt i bueskytternes historie. Dette året hadde korpset 120 innmeldte gutter og på jubileumsdagen fikk korpset overrakt ny fane av Velforeningen og senere på året ble det arrangert tur til Durham i England.

8. mai 1993 fikk korpset overrakt ny marsj fra Eldre Laksevågs Gutters Forening. Laksevågs Bueskyttere hadde til da vært det eneste korpset i Bergen som ikke hadde sin egen marsj. Marsjen var komponert av Olvar Thomassen og urfremført på stiftelsesdagen 8. mai av Nygårds Skoles Musikkorps. Neste store sesong ble 1994 da korpset feiret sitt 100 års jubileum. Denne dagen fikk korpset overrakt ny fane av Eldre Laksevågs Gutters Forening, som etter mye motgang siden stiftelsen i 1984, hadde kommet skikkelig i siget. Som om dette ikke var nok ble det om morgenen 8. mai overrakt nye nummerflagg (kompaniflagg). Avslutningen på sesongen 1994, ble behørig markert med en tur til Dundee, Skottland og den største sesongen i Laksevågs Bueskytteres historie var dermed over. Som en nesten måtte vente ble det nok registrert et visst frafall av gutter etter jubileumssesongen, men takket være flinke sjefer og offiserer, Velforeningen og Gamlekarene, har korpset klart seg meget bra opp til våre dager. Her skal en nok ikke glemme lokalet i Skolegaten 6A, som helt klart har betydd mye for den kontinuiteten som har vært i Laksevågs Bueskyttere.

I dag kan man trygt si at Laksevågs Bueskyttere blir drevet på en veldig bra måte. Driftige offiserer, velforeningsmedlemmer og gamlekarer har bidratt til dette. Ikke minst skal sjef og offiserer ha ros her. Mye av suksessen ligger nok i at disse har vært svært flinke til å utnytte det potensialet som ligger i lokalet og dermed de muligheter som ligger i å aktivisere guttene utenfor sesongen. 

Det skal også heller ikke stikkes under en stol at Laksevågs Bueskyttere har sine støttespillere, som på en fantastisk måte, har bidratt både økonomisk og på andre måter, slik at korpset kan marsjere videre, i sine særegne uniformer, med sine buer, økser og hellebarder, forhåpentligvis i mange, mange år fremover.