Laksevågs Bueskytteres første fane skal ha vært av rød duk med løve og bokstaver i gull. Den skal ha gått tapt i brannen i «Tarangerhuset» i 1978.
Fanene
Løvefanen
Foto: Hans Jørgen Brun
En annen fane er den den mye omtalte «løvefanen» som lenge ble oppfattet som fanen fra 1922. Det spesielle med denne er at den er speilvendt på den ene siden. Fanen ble ikke brukt på 1930- tallet, men dukket frem i 1945 og ble siden brukt av korps og gamlekarer med jevne mellomrom. Fanen lå lagret i Ungommens hus og slapp på den måten unna flammenes rov da korpset lå nede i 1970-1979. Først i 2008 resulterte en intens gransking i at denne fanen må skrive seg tilbake til 1904, men kan være eldre. Man kan bare spekulere på om dette kan være den egentlige stifterfanen.
I 1922 fikk bueskytterne sitt eget vikingmotiv. Denne ble malt av Oscar Amundsen og avslørt den 21. mai av sjefen 1901-1902, Gustav Ellingsen. Korpsets stifter, Petter Bøthun uttrykte håpet om at den nye fanen måtte vaie og vare like lenge som den gamle. Faneduken var rød og motivet var en viking med spyd, skjold og hjelm med nesebeskytter. Det var denne fanen guttene fra Baneveiens Kompani fant på loftet til Anton Johnsen i Jansonsgate, høsten 1932 og senere brukte da de startet bueskytterne opp igjen i 1933. Fanen ble tatt i bruk 17. mai 1945 og brukt opp til 1950 tallet, for siden å bli rullet inn for godt og sannsynligvis lagret i «Tarangerhuset». Også denne skal ha gått tapt i brannen.
Bataljonsfanen
Foto: Nils Helge Kvale
Ved 60- årsjubileet i 1934/35 fikk Laksevågs Bataljon overrakt ny fane som ble avduket på Skutemarken. Denne fanen er det rene kunstverk med et ett flott vikingmotiv påmalt på duken. Fanebæreren som mottok denne het Gustav Hannisdal og Knut Ørjansen var sjef. Oscar Amundsen skal også ha malt denne fanen, og vikingmotivet skal utrolig nok være en kopi av bueskytternes vikingfane fra 1922. Dette kan nok forklares med at det skal være samme fanemaler. Ornamentet rundt motivet var den vesentligste forskjellen, og som siden også ble brukt på bueskytterfanene. Den ble i 1945 gitt til bueskytterne av Arne T. Kvale. Bueskytterne endret i 1949 navnet på fanen fra LAKSEVÅGS BATALJON til LAKSEVÅGS BUESKYTTERE, og den ble høytidelig overrakt korpset 8. mai samme år. Fanen var den mest brukte frem til 1960, men ble siden brukt med jevne mellomrom og lagret i Ungdommens hus da korpset lå nede. Den ble brukt sporadisk av korpset frem til 1984 og siden av gamlekarene i futteral da årene hadde satt sitt tydelige preg på duk og maling.
1960 - Fanen
Foto: Hans Jørgen Brun
Den 15. mai 1960 fikk korpset sin tredje vikingfane. Denne var ett produkt av innsatsen både fra gamlekarer og aktive, og var malt av fanemaler Alfred Olsen på Sydneskleiven. Fanetoppen var en kopi av Laksevågs Bataljons, med bataljonens skjold og to kryssende økser og ett spyd. Bueskytternes gamle fanetopper var for lengst forsvunnet og var derfor umulig å kopiere. Overrekkelsen ble foretatt av den nystartede velforeningens formann, Thorleif Johannesen til korpsets daværende fanebærer, Egil Kvalvåg. Den ble siden påmalt årstallene; 1894-1960 og lå lagret i Ungdommens hus fra 1970-79.
1984- Fanen, før forandringen. Her med bataljonens fanetopp
Foto: Hans Jørgen Brun
Det gikk 24 år til neste fane ble overrakt korpset, denne gang fra velforeningen. For første gang i korpsets historie var det verken løve- eller vikingmotiv. I stedet var det blitt valgt ett motiv med skjold og to økser, som siden har blitt bueskytternes våpenskjold. I tillegg var dette den første broderte fanen på denne siden av Puddefjorden. Den ble laget i Tyskland, gjennom Gullsmed Pettersen på Oldernes.
Fanen var riktig flott og den ble overrakt korpset av tidligere fanebærer, Georg Kristian Nonaas. Korpsets fanebærer, Erik Johannesen med vikingfanen fra 1960 og Georg K. Nonaas gikk felles parade, hvoretter fanene ble utvekslet. Det viste seg senere at det var flere feil på fanen, og den var for tung. I duken var det innlagt bly for at duken skulle ligge rett. Derfor måtte duken senere sprettes og blyeT tas ut. Stangen veide også en god del, slik at den i sesongen -85 ble skiftet ut. Det var delte meninger om den nye stangen som var i aluminium. Etter en tid ble det også laget en kopi av bataljonstoppen, som senere ble inngravert med fanebærernes navn.
1984 - Fanen, etter forandringen
Foto: Hans Jørgen Brun
Feil var det også på de nederste bokstavene. Stiftelsesdatoen ble skrevet «8. MÅI» og «90 ÅR» ble også forandret, slik at tallene ble maken til dem i skjoldet. Fanen fortsatte å være en gedigen skuffelse, for allerede etter få år var duken begynt å falme og blåfargen i skjoldet ble så godt som borte. Allerede i 1987 ønsket rådet seg en ny fane med vikingmotiv til 95- årsjubileet.
1994 - Fanen
Foto: Hans Jørgen Brun
På 100- årsjubileet i 1994 gikk man tilbake til vikingen, den 4. i rekken. Men det skulle vise seg i forkant at visse komplikasjoner oppsto. Firmaet Tecoconsult som skulle stå for fabrikasjonen gikk konkurs og det var fare for at fanen ville inngå i konkursboet. Etter en iherdig innsats fra en av gamlekarene, Geir Askild Aase, ble fanen reddet ut av Tecoconsult og overført til Flaggfabrikken som sørget for at arbeidet ble fullført. Fanen ble malt av kunstneren «PYS». Den nye fanen fra ELGF ble avslørt av sjefen 1945-46, Georg Sjøstrøm, sjefen 1947, Max E. Knudsen og sjefen 1958-59, Willy Madsen som sto fremme ved sjefen under paraden. Paraden frem til korpsets fanebærer, Trond Inge Soltvedt ble utført av Jan Helge Johannessen. Den nye vikingfanen syntes nok de fleste var ett stykke kunstverk, men faktum var vel det at de gamle fanemalerkunster var et utdødd yrke, for sammenlignet med «Bataljons- og 1960-fanen» var den nye vikingen av et helt annet slag.
2004 - Fanen
Foto: Hans Jørgen Brun
En annen fane er den den mye omtalte «løvefanen» som lenge ble
Den 8. mai 2004 fikk korpset igjen ny fane av gamlekarene. For å ta fanene ut mens de fremdeles var i god stand, var det besluttet å skifte fane hvert tiende år. Gjennom gamlekar, Eirik Paulsen, ble Birgitta Sondresen fra Sandnes hyret til å brodere den nye fanen etter en datategning av Egil Kvalvåg, og det må sies at resultatet var et praktfullt stykke håndtverk. Minst tre timer gikk med til hver bokstav. Dette var den 2. broderte fanen med skjold, og denne gang med hel stang etter ønske fra fanebæreren. I tillegg var det brodert inn to løver med øks for å symbolisere korpsets første fanemotiv. Allerede i slutten av april var fanen viet mye oppmerksomhet i mediene, da en intern EU- spøk som handlet om EU- nei til runde fanestenger lekket ut til pressen. Rund stang ble det, og paraden utført av Eirik Paulsen fra gamlekarene og fanebærer, Christer Rasmussen, mens avsløringen ble foretatt av Kjell Paulsen og Willy Madsen.
Dessverre er alle de eldste faner gått tapt for alltid. Det er en myte at korpsets faner og effekter gikk tapt under krigen. «Løvefanen», korpsets eldste eksisterende fane gikk tapt for korpset i 1992 da noen «i det skjulte» fant ut at fanen kunne sendes til Polen og restaureres der. Papirene skulle være i orden, og restaureringen skulle gå knirkefritt. Problemet var visstnok at polske regler satte en stopper for utleveringen, og til og med ambassaden kune lite gjøre. Til tross for Geir Aases utrettelige innsats med å skaffe fanen tilveie, endte det hele dessverre uten resultat.
I følge Helge Taranger skal «Stifterfanen» ha gått tapt da det store huset ved kirken brant, natt til 4. mars 1978. To kilder mente at fanen lå i vaskekjelleren i nevnte hus, eller i en bod vegg i vegg med mormoren til Taranger. Korpset brukte huset til oppbevaring av effekter en periode på på 1920-, 50- og 60- tallet. «Stifterfanen» har nok lagt siden den gang korpset brukte den på 1920- tallet. «Vikingfanen» fra 1922 som ble brukt opp til 1950- tallet skal også ha gått tapt her. Noe som skaper mer hodebry er senere opplysninger om en grønn fane med løve og skrift i gull som også har lagt her. Det erindres også en lite lyseblå fane. Det er ikke umulig at en av disse var den såkalte stifterfanen, eller at det kanskje var to «vasallfaner», muligens etter bueskytternes antatte forløper, Laxevaags Jægerkorps, hvis farger skal ha vært grønn. På utmarsjbildet fra 1922 kan man se «Løvefanen» og to andre små faner. Dette kan være de grønne og blå fanene. Tragedien er at ingen aktive visste, eller brydde seg nevneverdig om fanene som lå i samme hus som de oppbevarte effektene i. Et godt eksempel på dette er det den gang nyetablerte Buekorpsmusèets appeller gjennom pressen og til enkeltpersoner (1971/1972) etter buekorpseffekter. Hadde noen på Laksevåg tatt affære til tross for at korpset lå nede, hadde trolig alle korpsets faner og en del gamle effekter og klenodier eksistert i dag. Ett år etter brannen ble Laksevågs Bueskyttere tatt opp igjen. Man kan dessverre konkludere med at oddsene ikke har vært til fordel for «Laksevågsfanenes» skjebne.
Løvefanen kom endelig hjem!
Etter å ha vært borte og ansett som tapt for Laksevågs Bueskyttere i 27 år, kom korpsets eldste fane endelig hjem etter et kvart århundre i utlendighet, i Warszawa i Polen!
Historien starter i 1991 da fanen ble sendt til Polen av noen ildsjeler, via en nordmann, dessverre uten vedtak i verken Laksevågs Bueskytteres Råd eller Eldre Laksevågs Gutters Forenings Styre. Historien var at fanen skulle vurderes restaurert i Polen av en fagmann. Det kom til uenighet mellom denne nordmannen som leverte fanen, og Laksevågs
Bueskyttere, slik at restaurering ikke fant sted. Fanen ble værende hos som mer enn gjerne ville gi slipp på fanen, men på grunn av at den er fra før 1945, kan den ikke sendes ut av Polen selv om den er norsk produsert og eiet. Videre forbindelser førte av uvisse grunner ikke frem. Noen sporadiske anstrengelser i årene som fulgte førte ikke til noen endelig løsning og etter hvert anså man fanen for tapt.
Ikke før Formann i ELGF, TOMMY MOE i årsskiftet 2017/18 bestemte seg for å gjøre et forsøk på å spore opp fanen, skulle man lykkes med å finne den igjen. Moe startet med å samle informasjon om fanen samt tidligere korrespondanse med TYTUS SAWICKI og Polske myndigheter. Etter noen dager med «etterforskning» på det store internettet, fant Moe ut at TYTUS SAWICKI var en anerkjent Professor på Warsaw Academy of Fine Arts, department of conservation and resturation of wall painting. Moe tok så opp telefonen og ringte den norske ambassaden i Warszawa. Etter å ha snakket med et titalls antall personer fikk Moe opplyst en e-post adresse, hvor de ba om å få sendt opplysninger om fanen. E-post ble sendt onsdag 3. januar og allerede to dager etter ble han ringt opp av en representant for Den Norske Ambassade i Warszawa. Det var en dame nærmest på gråten som ringte for å fortelle at de hadde lykkes med å oppnå kontakt med med Sawicki dagen i forveien. Han hadde fanen fremdeles og hadde bevart den godt i alle disse årene. Sawicki var utrolig glad for at han endelig kunne få tilbakelevere fanen vår! Allerede fredag 5. januar reiste han til ambassaden for å levere fra seg «Løvefanen» til den norske ambassadøren.