Dessverre er alle de eldste faner gått tapt for alltid. Det er en myte at korpsets faner og effekter gikk tapt under krigen. «Løvefanen», korpsets eldste eksisterende fane gikk tapt for korpset i 1992 da noen «i det skjulte» fant ut at fanen kunne sendes til Polen og restaureres der. Papirene skulle være i orden, og restaureringen skulle gå knirkefritt. Problemet var visstnok at polske regler satte en stopper for utleveringen, og til og med ambassaden kune lite gjøre. Til tross for Geir Aases utrettelige innsats med å skaffe fanen tilveie, endte det hele dessverre uten resultat.

I følge Helge Taranger skal «Stifterfanen» ha gått tapt da det store huset ved kirken brant, natt til 4. mars 1978. To kilder mente at fanen lå i vaskekjelleren i nevnte hus, eller i en bod vegg i vegg med mormoren til Taranger. Korpset brukte huset til oppbevaring av effekter en periode på på 1920-, 50- og 60- tallet. «Stifterfanen» har nok lagt siden den gang korpset brukte den på 1920- tallet. «Vikingfanen» fra 1922 som ble brukt opp til 1950- tallet skal også ha gått tapt her. Noe som skaper mer hodebry er senere opplysninger om en grønn fane med løve og skrift i gull som også har lagt her. Det erindres også en lite lyseblå fane. Det er ikke umulig at en av disse var den såkalte stifterfanen, eller at det kanskje var to «vasallfaner», muligens etter bueskytternes antatte forløper, Laxevaags Jægerkorps, hvis farger skal ha vært grønn. På utmarsjbildet fra 1922 kan man se «Løvefanen» og to andre små faner. Dette kan være de grønne og blå fanene. Tragedien er at ingen aktive visste, eller brydde seg nevneverdig om fanene som lå i samme hus som de oppbevarte effektene i. Et godt eksempel på dette er det den gang nyetablerte Buekorpsmusèets appeller gjennom pressen og til enkeltpersoner (1971/1972) etter buekorpseffekter. Hadde noen på Laksevåg tatt affære til tross for at korpset lå nede, hadde trolig alle korpsets faner og en del gamle effekter og klenodier eksistert i dag. Ett år etter brannen ble Laksevågs Bueskyttere tatt opp igjen. Man kan dessverre konkludere med at oddsene ikke har vært til fordel for «Laksevågsfanenes» skjebne.

Etter å ha vært borte og ansett som tapt for Laksevågs Bueskyttere i 27 år, kom korpsets eldste fane endelig hjem etter et kvart århundre i utlendighet, i Warszawa i Polen!

Historien starter i 1991 da fanen ble sendt til Polen av noen ildsjeler, via en nordmann, dessverre uten vedtak i verken Laksevågs Bueskytteres Råd eller Eldre Laksevågs Gutters Forenings Styre. Historien var at fanen skulle vurderes restaurert i Polen av en fagmann. Det kom til uenighet mellom denne nordmannen som leverte fanen, og Laksevågs

Bueskyttere, slik at restaurering ikke fant sted. Fanen ble værende hos som mer enn gjerne ville gi slipp på fanen, men på grunn av at den er fra før 1945, kan den ikke sendes ut av Polen selv om den er norsk produsert og eiet. Videre forbindelser førte av uvisse grunner ikke frem. Noen sporadiske anstrengelser i årene som fulgte førte ikke til noen endelig løsning og etter hvert anså man fanen for tapt.

Ikke før Formann i ELGF, TOMMY MOE i årsskiftet 2017/18 bestemte seg for å gjøre et forsøk på å spore opp fanen, skulle man lykkes med å finne den igjen. Moe startet med å samle informasjon om fanen samt tidligere korrespondanse med TYTUS SAWICKI og Polske myndigheter. Etter noen dager med «etterforskning» på det store internettet, fant Moe ut at TYTUS SAWICKI var en anerkjent Professor på Warsaw Academy of Fine Arts, department of conservation and resturation of wall painting. Moe tok så opp telefonen og ringte den norske ambassaden i Warszawa. Etter å ha snakket med et titalls antall personer fikk Moe opplyst en e-post adresse, hvor de ba om å få sendt opplysninger om fanen. E-post ble sendt onsdag 3. januar og allerede to dager etter ble han ringt opp av en representant for Den Norske Ambassade i Warszawa. Det var en dame nærmest på gråten som ringte for å fortelle at de hadde lykkes med å oppnå kontakt med med Sawicki dagen i forveien. Han hadde fanen fremdeles og hadde bevart den godt i alle disse årene. Sawicki var utrolig glad for at han endelig kunne få tilbakelevere fanen vår! Allerede fredag 5. januar reiste han til ambassaden for å levere fra seg «Løvefanen» til den norske ambassadøren.